photo credit: vividBreeze
Det var Franklin D.Roosevelt som leverte de bevingede ord, så langt tilbake som i 1932. “the only thing we have to fear is fear itself“. Han snakket om depresjonen, og en “nameless, unreasoning, unjustified terror“, som hvis den fikk ta overhånd hadde kraft til å lamme, og hindre nødvendige anstrengelser for å snu motgang til medgang.
Det gikk inflasjon i å sitere FDR på dette etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon i 2001, man måtte ikke la frykten gjennomsyre prosessen frem mot avgjørelsen av hvilke reaksjoner og tiltak som nå måtte settes inn. Det gjaldt å holde hodet kaldt.
Og det gikk vel ikke så bra, gjorde det vel?
Siden har vel sitatet fått ligge i fred en stund, men av og til tror jeg det kan være nyttig at man plukker det opp igjen, sier det høyt et par ganger, tenker litt over hva det egentlig betyr.
“Vi har ingenting annet å frykte enn frykten selv”
Helt sannferdig er det jo ikke, det finnes plenty av ting man kan frykte. Sånn sett er det vel bare retorikk, det han kunne ha sagt var noe sånt som at selv om det er mange farer på veien fremover, så er det viktig at vi ikke lar frykten for disse farene ta kontrollen. Hindre oss i å fatte modige beslutninger. Hindre oss i å leve gode liv.
Nå skulle ikke dette handle om terrorisme egentlig, men hadde man hørt på FDR så hadde man kanskje sett paradokset. Hvorfor hater de oss, spurte amerikanerene etter 11.september. De hater friheten vår var svaret fra George W.Bush, og da er den naturlige konsekevensen at man innfører tiltak som gjør amerikanerene mindre frie? Er det ikke noe som skurrer der da?
Men dette skulle altså ikke handle om terrorisme, men om vandelsattester. Eller politiattest som det vel heter sånn rent formelt. I Norge er dette fortsatt temmelig strengt, det er kun noen få jobber hvor arbeidsgiver har rett til å kreve vandelsattest av deg ved ansettelse. Det dreier seg om barnevern, barnehager, og vel et par yrker til. Ja, det er faktisk såpass strengt at du ikke en gang har krav på å få din egen vandelsattest med deg hjem til odel og eie. Du har rett på å få se hva som står der, men du får ikke med deg noen utskrift hjem.
Imidlertid er det stadig press fra forskjellige grupper for å få utvidet ordningen. Som f.eks bioteknologinemda som i 2007 mente at leger burde kunne innhente vandelsattest for par som ønsker prøverørsbehandling. Dette for å ha en viss sikkerhet for at barnet ikke skulle vokse opp med rus og mishandling. Og vil du jobbe som brannmann, feier, advokat, eiendomsmekler, drosjesjåfør, flyger, fengselsbetjent eller vekter så må du kunne fremvise en politiattest. Skal du jobbe som renholder kan du også risikere å måtte vise frem din forhåpentlilgvis plettfrie vandel, og politidirektoratets Steinar Talgø sa til Dagsavisen i 2006 at det etterhvert var blitt så mange spesiallover som regulerer krav om politiattest at politidirektoratet ikke lenger hadde noen fullstendig oversikt.
Og siden da så har det ihvertfall ikke blitt strammet inn på dette.
Nå er det i mange tilfeller gode grunner for å kreve en vandelsattest, det er naturligvis ingen tvil om det, men en ny rapport fra Storbritannia som blir omtalt i siste utgave av New Statesman kan tyde på at det kanskje er på sin plass med et lite varsko her?
I Storbritannia synes det nå nemlig som om kravet om vandelsattest har kommet helt ut av kontroll, og det er frykten for pedofile som er årsaken. Skal du på et eller annet vis ha kontakt med barn, enten det nå er som cricketdommer, rørlegger, eller bussjåfør, så dukker kravet om en Criminal Records Bureau (CRB) sjekk opp umiddelbart, og verre vil det bli. BBC har beregnet at en av fire voksne vil bli nødt til å registrere seg hos det nye Independent Safeguarding Authority (ISA) fra neste år, og ISA selv anslår at et nytt system for bakgrunnssjekking av voksne vil angå snaut 11.5 millioner mennesker.
Hva så, kan man kanskje tenke, har man ikke gjort noe galt så er det da ikke så farlig om man må levere en vandelsattest i ny og ne? Men rapporten som omtales i New Statesman antyder at det kanskje ikke er fullt så enkelt som det.
Rapporten er forfattet av Frank Furedi og Jennie Bristow, den heter Liscensed to Hug, og den omhandler implikasjonene av stadig utviklede krav til politiattest på forholdet mellom generasjoner, og på samfunnslivet generelt. Den viser at systemet med bakgrunnssjekk er i ferd med å skape seg et eget liv der spørsmålet “have you been CRB-checked” er blitt et helt vanlig spørsmål ved skoleporten, der foreldre ikke har kunnet delta ved arrangering av barnediskotek fordi de ikke har levert politiattest, og der mistenksomheten florerer. En fotballtrener artikkelforfatterene snakket med tillot bare foreldre med godkjent attest å kjøre barna på trening.
Her forekommer det meg at frykten for overgripere har medført et system som i sum ikke står i noe som helst forhold til trusselen det er ment å beskytte i mot, og som har enorme bivirkninger som man kanskje ikke har vært tilstrekkelig klar over. For eksempel så har man i Storbritannia sett en fremvekst av private firmaer som tilbyr bakgrunnsjekk mot politiregistere, og dette er nok et eksempel der personvernet er under press. Det er etterhvert ganske mange som har tilgang til andre menneskers politiattester.
Verst er det imidlertid at denne mistenksomheten mot alle voksne som av forskjellige årsaker er i kontakt med barn sørger for at voksne etterhvert har fått vanskeligheter med å oppføre seg naturlig når man er sammen med barn. Et fenomen vi vel er godt kjent med også her i landet fra den gangen pedofilihysteriet var som aller verst, rundt Bjugn-historien som dere vel husker. Man føler seg tvunget til å hele tiden tenke igjennom hvordan man oppfører seg, alltid med en redsel for hvordan andre mennesker vil tolke oppførselen din. Spontanitet blir borte, man kalkulerer hele tiden, og det blir på en måte en usynlig vegg mellom voksne og barn. Man holder barna på en armlengdes avstand.
I stedet for spontant å gi et barn som er lei seg en klem, så spør du kanskje barnet i stedet. Vil du ha en klem, og da blir det hele bare kunstig og rart?
Det er på langt nær så galt fatt i Norge, men tendensene er tydelige hos oss også er de ikke? Vi krever stadig større trygghet, offentlig godkjente lekeplasser, sykkelhjelmer. Og om noe allikevel skulle gå galt så er det altoverskyggende viktig at vi får stilt noen til ansvar. Noen må få svi. Noen må betale. Som på en nattevakt her for litt siden da en middelaldrende kvinne med et par drinker innabords skulle forflytte seg fra lobbyen og inn i den såkalte Bua, der det vel var konsert den dagen. På veien er det et lite trappetrinn, som er markert med annen farge enn asfalten, det er lys på veggen rett ved, men likevel klarte vedkommende å gå på snørra og knuse brillene sine.
Dermed ble resten av kvelden brukt på å sitte i lobbyen og klage på dette farlige trappetrinnet, bilder ble tatt av åsstedet, og til slutt ble jeg gjort oppmerksom på at her kom det til å bli krav om kompensasjon. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å notere ned telefonnummer og navn på direktøren vår, og gi det til henne, og om det ble noe mer ut av det så har ikke jeg hørt om det, men er det ikke typisk? Det er alltid noen andres feil, alltid noen andre som må, eller i det minste bør betale.
Og media er med på å bygge opp under frykten for alt mulig, ig jakten på syndebukker. Som i denne typiske overskriften:
Hvert år blir opptil ti barn alvorlig skadet på grunn av dårlig sikring i bil. Foreldre bør straffes, mener overlege.
Men med tanke på hvor mange biler det er på veiene så synes jeg ikke opptil ti alvorlig skadde barn i året er så mange at det rettferdiggjør høylytte krav om straffeforfølgelse av foreldrene. Er det ikke straff nok at barnet er alvorlig skadd, og at det kunne vært unngått om du hadde sikret det bedre liksom?
Og nå har jeg holdt på med denne bloggposten i over et døgn, når man ikke lenger har tid til å spy ut lite gjennomtenkte poster i hopetall, men må være fornøyd om man klarer en om dagen så blir man plutselig kritisk til seg selv og det man skriver. For noe tull. Jeg tenker vi prøver å avslutte nå…
Alle frykter vi et eller annet, det er helt naturlig å være redd for et eller annet. Enten det nå er edderkopper, reker, rulletrapper eller pedofile. Men ofte er det snakk om en irrasjonell redsel. Edderkopper er ekle, men det finnes ikke farlige arter i Norge. Reker er kanskje ikke all verdens å se på, men så mange det er som påstår at de liker dem så må de da smake sånn nogenlunde? (Nei, jeg nekter å tro på det. Ekle er de!) Rulletrapper har ikke tatt livet av veldig mange nordmenn siden Steen og Strøm monterte nordens første eksemplar av arten der en eller annen gang mens kongen fortsatt gikk i knebukser. Og selv om det av og til kan virke sånn så skjuler det seg altså ikke pedofile rovdyr bak hver eneste busk på lekeplassene rundt om i landet vårt.
Vi må på en måte forsøke å velge bort den irrasjonelle frykten, men det er sannelig ikke lett, for tabloidene gjør sitt beste for å spille på den for å selge aviser, de politiske partiene prøver å spille på den for å sanke inn velgere, bedrifter spiller på den for å selge produkter. Og hver for seg kan nok forskjellige sikkerhetstiltak være uskyldige nok, og til og med nyttige, men sakte men sikkert blir kanskje samfunnet vårt forvandlet til et samfunn styrt av denne irrasjonelle frykten, der man må forhåndsgodkjennes til hver minste lille ting, og der kravet om å stille folk til ansvar kanskje går på rettssikkerheten løs.
Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Tags: franklin d roosevelt, frykt, politiattest, samfunn, sikkerhet, storbritannia, tabloidene, trygghet, vandelsattest
Ja, jeg har sett den, det var en skremmende opplevelse.
